Når tjener vi nok?

Spørsmålet har antageligvis nesten like mange svar som det finnes lønnsmotakere, men jeg synes alikevel det er verdt å dvele litt ved det.
Ikke fordi det er jul, og man da visstnok skal tenke mer på andre og andre åpenbart skal tenke mer på deg, slik jeg skrev om i går, men rett og slett fordi jeg tror vi alle har godt av å tenke gjennom dette spørsmålet.

I en del år var jeg av den oppfatningen at det var kjekt å tjene så mye som mulig, og jeg tenkte at alle i Norge har mulighet til å tjene nok om de bare vil. Fortsatt mener jeg at en del av dem som defineres som fattige er late og har dårlige holdninger hva gjelder økonomi, men da jeg leste at omlag 100.000 barn i Norge lever under det som EU har satt som fattigdomsgrense begynte jeg å tenke; “Finnes det virkelig så mange late og økonomisk uforsiktige foreldre i Norge?”

Årsaken til fattigdom er sammensatt, og jeg har ikke nok innsikt til å vite hva som bør gjøres for å bekjempe problemet, men jeg konstaterer at det ikke er slik at alle kan tjene mest, ikke alle kan gjøre som de vil rent økonomisk. Derimot tror, og håper jeg, at det er slik at alle arbeidsføre kan tjene nok til å dekke det aller nødvendigste hver eneste dag – men hva er nok?

Selv er jeg av typen som alltid vil ha litt til overs, alltid ha muligheten til å ta den ekstra lille ferieturen, kjøpe den nye mobiltelefonen eller ta det ekstra restaurantbesøket dersom jeg føler for det.

En stund tenkte jeg at jeg hadde den muligheten fordi jeg tjente relativt godt, og det er klart det hjelper på, men etter å ha byttet jobb og gått vesentlig ned i lønn har det slått meg at det merkes veldig mye mindre enn jeg hadde fryktet. (jeg skal nok skrive litt mer om fordelen ved “å tjene mindre”, eller mer korrekt det å ha mindre ansvar og jobbe langt færre timer hver uke, siden)

Det er fortsatt slik at jeg tjener nok til å følge opp mine økonomiske forpliktelser overfor banken, borettslaget og andre som til en hver tid sørger for å slanke kontoen. Like viktig er det dog at jeg prioriterer rett, at jeg ikke bruker penger jeg ikke har, at jeg tenker før jeg kjøper. Det betyr ikke at jeg ikke kjøper ting jeg egentlig ikke trenger, eller er spesielt økonomisk av meg, men jeg setter tæring etter næring, og det fungerer egentlig over all forventning!

Og her tror jeg at jeg er inne på det vesentlige.
Dagens samfunn er i stor grad et mas etter fysiske goder og opplevelser som kan kjøpes for penger. Vi må alle ha stor flatskjerm-tv i stua, ja gjerne en på soveromet og kjøkkenet også, vi må ha minst en kul bærbar datamaskin, en mobiltelefon som koster like mye som en billig bruktbil og ingen vil vel bli sett i umoderne klær eller dra på ferie til Strømstad?

Er det derfor disse 100.000 barna er fattige? Har de flatskjerm-tv og iPhone kjøpt på avbetaling, men nesten ingen penger til mat? Eller står det faktisk så dårlig til her i landet at vi har i størrelsesorden 30.000 familier som verken har overnevnte fysiske goder, mat eller klær?

Jeg vet ikke, men jeg vet helt klart at om jeg ikke hadde det lille økonomiske spillerommet jeg har i dag, ja da skulle jeg i hvert fall ikke hatt unger, som potensielt måtte vokse opp som det EU definerer som fattige!

Inspirasjon: “Juleglans og innmatkake” av Alf Prøysen remixet til “iPhone og ris” av en familie på T-banen opp gjennom Groruddalen tidligere i dag.

More or less related posts:

This entry was posted in Misc and tagged , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *